For noen uker siden viste jeg bilder av pulsvanter med bladmønster, den gang med lilla perler. Det rant meg brått i hu at blader vanligvis opptrer i grønt, ikke i lilla, derfor måtte jeg, i frykt for å få biologene på nakken, vise at jeg har et minimum av innsikt i floraens verden. Herved presenterer jeg pulsvanter med bladmønster, nå med perler i naturlige farger.

Par nummer to har blomstermønster. Jeg vet ikke om det er mange blomster som er sølvfarget. Dette innlegget, som startet så korrekt, er nå i ferd meg å bli en skandale. Her avslører jeg at jeg mangler grunnleggende kunnskaper om hvilke farger blomster opptrer i. Akkurat som jeg bryr meg.

Begge parene havner på lageret, i påvente av en passende anledning.

Etter å hatt en pause på perlefronten, er jeg nå inne i en stim av pulsvanter igjen. Dette er egentlig et arbeide som går parallelt med noe større, det er nemlig godt å ha noe lite å holde på med, noe som blir ferdig fort, mens man møysommelig arbeider seg rundt mange hundre masker på pinne tre, i håp om at man kan gå høsten i møte i ny kofte. Men, tilbake til pulsen – dette mønsteret har jeg funnet i boka Perler på pulsen. Det enkleste er nok å bruke perler i en farge, men ettersom det enkleste ikke nødvendigvis er det mest dekorative, valgte jeg å bruke to farger. Da kommer også mønsteret bedre frem.

Det første paret har røde og hvite perler. Jeg vurderte marineblått garn, men et dypdykk i garnlageret tilsa at det ble koksgrått i stedet. Kanskje like greit, så slipper man å gå rundt med en overdose nasjonalfølelse på håndleddene.

Det andre paret har samme mønster, men kremhvite og lyseturkis. Ja, faktisk. I glasset var det tydelig fargeforskjell, men når man strikker med dem, forsvinner mye av fargeeffekten. Heldigvis var de turkise perlene blankere, så det er noe forskjell på dem. En bedre fotograf ville vel også ha hjulpet noe, når sant skal sies.

Den observante leser vil se at jeg har fraveket fra min faste bakgrunn med grus på bildet. Dette er noe som bare skjer når det høljregner så ettertrykkelig at jeg ikke orker tanken på å gå ut. Selv om man sier «it’s raining cats and dogs» på engelsk, er jeg ikke så godtroende at jeg tror at de kommer fallende ned fra oven, selv om jeg er over gjennomsnittlig glad i pels. Så, inntil trønderværet roer seg: Innebilder.

Jeg har tatt mål av meg til å donere noen ugleluer til en veldedig julemesse, og nå har de tre første ugleflokkene forlatt redet. Det er riktignok lenge til jul, men den kommer likevel før man aner. Hvert år. Da er det bare å gå i gang. Dessuten er det greit med noen små arbeider som ikke tar mer enn en kveld eller to.

Tidligere har jeg strikket ugleluene mine i Alfa, men dette garnet er nå bannlyst hjemme hos meg, ettersom det viser seg å strekke seg i bruk. Denne gang har jeg brukt Nepal, som jeg har mer tillit til. Jeg gikk ned en halv pinnestørrelse på selve lua, og ned en hel pinnestørrelse på vrangborden, men masketallet fra den gamle oppskrifta kunne heldigvis beholdes. I tillegg ble vrangborden et par centimeter lenger.

De tre første luene var testmodeller for å se hvordan det ble med annet garn og andre små justeringer, men nå som jeg har funnet en modell som fungerer, blir det flere. Det går to luer på tre nøster, og til slutt blir det nok en stripelue eller to av alt restegarnet!

Første gang jeg hørte om Kaffe Fassett var nok tidlig på 90-tallet. Jeg strikket ikke så mye selv på den tiden, i alle fall ikke så mye som nå, men jeg lot meg likevel fascinere av fargene og de detaljerte mønstrene. En jakke jeg husker spesielt godt var den som het «Foolish Virgins», et mønster som skal være basert på norske vevmønstre fra 1600-tallet. Jakka har 14 forskjellige farger, og opptil 40 fargeskift per pinne. Jeg regner med at det var mange som startet på denne, og en god del som ga opp underveis. (Hvis man trenger en utfordring, så ligger faktisk mønsteret gratis ute på Ravelry.) Gjensynsgleden var stor da jeg kom inn i utstillingen og så de samme jomfruene henge på veggen!

Kaffe Fassett er kjent for å bruke figurer som sirkler, kvadrater, buer og skjell som grunnlag for mønstrene sine. Det ser man tydelig her:

Han har også figurative mønstre som dyr og planter. Her er en av mine favoritter, en stol med brodert trekk. Motivet er forskjellige frukter og grønnsaker.

Man får også se lappetepper, tegninger og broderte puter og veggtepper. Noe sier meg at dette arbeidet har tatt mye tid:

Til slutt, en detalj av et veggteppe med en fugl i midten:

Utstillingen på Hadeland Glassverk varer fra 9. mai til 16. august 2015.

… og da kan det være på sin plass å oppsummere sommerstrikkinga. Det har ikke vært den store produksjonen, men her kommer uansett en kort oppsummering.

Sesongen startet med et par pulsvanter med blått kryssmønster. Jeg prøver fortsatt å bruke opp perlebeholdningen min, og når jeg trenger et lite reisestrikketøy uten mønster, blir det gjerne noe enkelt. Fargen er noe mer grønnskimrende enn på bildet, kanskje i retning av perlemor.

Det har også blitt noen ugleluer. Jeg klarer å få to luer av tre nøster Nepal, derfor kan det virke som om jeg bare har tatt nye bilder av de samme luene jeg viste før sommerferien. Det har jeg altså ikke. Disse er flunkende nye, og kommer til å bli donert til en julemesse rundt november, sammen med en del pulsvanter.

Tidlig på sommeren kunne det se ut som påsken hadde kommet tilbake. Det hadde den ikke, men det var likevel et visst innrykk av høns i blomsterbedet i bakgården. Jeg støtter absolutt frittgående høns, men det får da være grenser?

Dette ser kanskje ikke ut som så mye – og det er jeg enig i, men sommerens største prosjekt er ennå ikke publisert. Tynt garn og tynne pinner gjorde sitt til at det tok tid…men den historien kommer ikke før i neste uke!

De som har sett filmen Få meg på, for faen har kanskje lagt merke til at Alma, filmens hovedperson, bruker en kofte med fargerike border. Jeg har sett denne filmen flere ganger, i forskjellige sammenhenger, og benyttet anledningen til å beundre dette plagget. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at oppskrifta kom fra Sandnes, i et hefte som heter Til fjells 0913. Jeg kjøpte garnet på vårparten, og kofta har blitt til i løpet av sommerferien, litt nå og litt da, så det har vært et prosjekt som har tatt litt tid, men på den annen side, så er det ikke noe poeng at en ulljakke er klar til bruk i juli. Tross alt.

En av grunnene til at det tok litt tid å ferdigstille den, er at jeg bestemte meg for å sy på et bånd over sårkanten der jeg hadde klipt opp foran. Selvfølgelig måtte båndet være av riktig kvalitet, bredden måtte fungere og ikke minst måtte fargene matche. Etter litt leting fant jeg dette båndet innerst, bakerst hos Sommer i Trondheim (hvor ellers)?

Tilfeldighetene skulle ha det til at rett etter at kofta var ferdig, var det strikkekino i Trondheim. Kofta fikk dermed sin debut i offentligheten på strikkevisning av Bølgen. Dette synes jeg var en meget passende anledning, da kofta tross alt ble strikket fordi jeg så den i en film.

Det eneste jeg ikke er fornøyd med, er størrelsen. Lengden kan passere, men den er et par størrelser for vid. Ettersom det er opptil fire farger i hver omgang, er det lett å strikke for løst, selv om man har tynne pinner. Den er faktisk så stor at jeg vurderer å lage en ny som er mindre, og som blir mer behagelig å ha på. Jeg er ikke helt motivert for å starte på dette mønsteret en gang til, så vi får se hva det blir til. Skjønt, sår jeg ser på bilder fra Få meg på, for faen, ser den ganske vid ut på Alma også. (Foto: Norsk Film Distribusjon.)

Hvis noen lurer på mønsteret, så kan jeg legge til at det kommer fra Sandnes, og finnes i et hefte som heter 0913 Til fjells. Kofta står avbildet på forsiden, i en noe nettere utgave. Faktisk tror jeg ikke den har et navn, så jeg har begynt å kalle den Alma-kofta, etter hovedpersonen i filmen.

Til slutt: En liten sjarmør kom og ville kvalitetskontrollere arbeidet, og jeg tror han godkjente det.

For noen uker siden fikk jeg en bestilling fra en ung mann. Han hadde vokst ut av mariussokkene han fikk for to år siden, og ville ha nye. «Maria må lage nye til meg, for hun er bare sykt god til å strikke,» var påstanden, og slike subjektive tolkninger av sannheten lar man seg selvfølgelig sjarmere av. Først trodde jeg at han ville ha nye mariussokker, men nei da, i år var det regnbuesokker som gjaldt. Jakten på et godt regnbuegarn ble iverksatt, uten at jeg egentlig fant et jeg likte. Plan B ble da å eventuelt kjøpe sju separate nøster. Heldigvis viste det seg at det ikke trengte å være en korrekt gjengivelse av roggbiffen, så lenge de var fargerike. Gudskjelov, tenkte jeg, som så for meg en uendelig mengde løse ender som måtte festes.

Valget landet da på et nøste med Raggi, som hadde friske farger. Jeg startet med den rosa enden, og gledet meg til å se fargene flomme utover. Etter en stund ble jeg litt i tvil: Var dette nøstet en optisk illusjon? Så det ut som det var 6-farget, mens det i virkeligheten bare var rosa og lilla? Nei da, de andre fargene åpenbarte seg etter hvert – sukkersøtt nok til å sende enhvers blodsukker til himmels.

Ett nøste var mer enn nok til et par sokker til en 6-åring, og ettersom han hadde bursdag like etterpå. ble de pakket inn og høytidelig overlevert. De var bittelitt store, akkurat store nok til at de sannsynligvis holder til neste år også. Mottakeren ble fornøyd, og sikre kilder rapporterer om jevnlig bruk!

Høsten er her, og folket begynner å se over vintertøyet sitt. Det er da gamle venner må krype til korset og innrømme at de har mistet de lilla vottene jeg hadde strikket til dem for lenge siden. Storsinnet som jeg er, er jeg villig til å tilgi slikt. Spesielt når innrømmelsen kommer samtidig med bestilling på nye votter, noe som viser at de tross alt ble satt pris på. Da vottene skulle posere til bloggen, ble jeg litt i tvil. Passer det med adventspreg i september? De er jo tross alt lilla? En liten saumfaring i bakgården viste at de faktisk passet godt til lavendelen som sto der, som skapt for oppgaven. Da har jeg sikret et blaff av sommer, før høstbildene kommer for alvor.

Lille Chianti fra naboblokka stakk innom, men hun synes verken lilla votter eller lavendel var noe å bry seg om. Hun var mer interessert i å utforske innholdet i matskåla.

Vottene er strikket i PT3, og oppskrifta finnes hos Nøstebarn.

Hvis man dømmer etter overskrifta, kan det høres ut som jeg har vært ute på en ekskursjon som har vært mer enn i overkant spennende. Spennende var det, men det var ikke moskusen sin skyld, heldigvis, da det var lenge siden den hadde levd det frie liv på fjellet. Jeg ble nemlig invitert på en spontan tur til Oppdal, da årets Fjell- og fårikålfestival skulle gå av stabelen. Det var riktignok ikke fårikål vi var ute etter, da jeg og mitt reisefølge foretrekker å nyttiggjøre oss det som er utenpå sauen, ikke inni. Heldigvis er det flere av oss som er mer interessert i ulla enn i kjøttet. Skifer hotel reklamerte med besøk av Arne og Carlos, og det må man jo få med seg.

Vi var tidlig ute, og startet med en tur innom Husfliden. Husfliden på Oppdal er kjent for at de liker å strikke inn ting. Denne lørdagen kunne de by på to sykler, en barnevogn og ei dokkestue, pent innstrikket i de lekreste farger.

Arne & Carlos levde absolutt opp til forventningene. Med humor og et personlig preg fikk vi et innblikk i hvordan de henter inspirasjon når de arbeider. Jeg hadde spesielt sansen for deres tolkning av Kim Kardashian:

Og ikke minst de levende historiene om hvor ideen til Magnus Mus kom fra, og hvilke Miley-kunster disse musene kunne gjøre:

Her har Arne nettopp fortalt om hvordan han ville bli enten ballettdanser eller indianer som barn. Heldigvis har han klart å kanalisere indianerinteressen i en positiv retning.

Vi rakk også en tur innom Mathallen på Oppdal. Anbefales!

Høsten har definitivt kommet, og jeg venter bare på at YR skal komme med blå grader. Ikke at det haster, for all del, jeg tåler godt noen varmegrader en god stund fremover. Likevel, i et forsøk på å foregripe begivenhetenes gang, valgte jeg å legge om til vinterdekk denne uka. Jeg kjører tross alt 2-3 turer med bil hver vintersesong, og da gjelder det å ha riktige dekk når anledningen først er her. Hva skal man med vinterdekk, hvis man ikke får vist dem frem? Jeg bare spør.

Ettersom sommerdekkene sto så pent oppstilt, fant jeg ut at de kunne fungere som bakgrunn for ukens luer. Disse luene er strikket i Nepal, og de er rett og slett laget av rester som ble igjen av ugleluene jeg strikket i sommer. Lue 1 fikk hvit som bunnfarge, og striper i alle de andre fargene. På disse kjører jeg ribbestrikk, som gjør dem veldig fleksible på størrelse, noe som er greit når jeg ikke vet hvem som skal ha dem.

Da lue 1 var ferdig, var det ganske mye garn igjen. Lue 2 ble da en reste-reste-lue, altså laget av restene etter lue 1. Strategien ble da å kjøre striper så langt det rakk, og fylle på med hvitt. I ærlighetens navn må jeg erkjenne at jeg måtte spe på med et nøste hvitt fra butikken, men det ble akkurat brukt opp, så det havnet ikke noe i lageret.

Det har selvfølgelig kommet til et par pulsvanter siden sist og. Disse har perler som er svakt lyseblå.

Noen aksjoner er så tydelige at selv en sløvsekk som meg får dem med seg. Da jeg intetanende promenerte over Torvet på torsdag, hadde noe plutselig noen bygd et telt der det før ikke hadde stått noe telt. I hvertfall ikke som jeg kunne huske. Teltet var gjennomsiktig, (Heter det da heller glasshus? Er dette noe man helst ikke bør sitte i? Sånn hvis man skulle få lyst til å kaste noe?) og omringet av et hvitt lerretsgjerde. Inni teltet var det noen stemmer som snakket. Slik så det ut, innhyllet i sedvanlig grått trøndervær:

Det viste seg å være P3-aksjonen, som er en opptakt til NRKs TV-aksjon søndag 18. oktober. Årets mottaker er Regnskogen. Det som virkelig fanget blikket mitt var den store bøssa som sto utenfor teltet. Vel, ikke bøssa i seg selv, men den grønne krabaten som tronet på toppen. Arne & Carlos har nemlig designet en frosk til inntekt for Regnskogfondet. De presenterte frosken for oss da de var på Oppdal for å fortelle om arbeidet sitt for et par uker siden, og nå er oppskrifta altså i salg.

Slik ser den ut på nært hold:

Frosken er en rødøyet trefrosk som lever i regnskogen. Jeg har naturligvis gått inn på Regnskogfondet sin nettbutikk og bestilt oppskrifta (100 kr), og oppfordrer selvfølgelig alle strikkersker til å gjøre det samme. Kanskje vi kan vise frem en aldri så liten stim av frosker på bloggene våre utover vinteren? «Jeg strikket frosken, jeg bidro til å redde regnskogen!» Hva sier dere, er dere med?

De nye spøkelsene mine nekter å feire Halloween, de snakker nemlig ikke engelsk. Allehelgensaften kan de derimot godt hive seg med på, og de poserer gjerne med gresskarene sine. BØ!

Det hender man strikker ting man ikke helt står inne for, og det har skjedd denne høsten. Det bør være allment kjent at jeg ikke forstår meg på fotball, ei heller på annen sport, for øvrig. At Liverpool skal forbindes med noe annet enn Beatles faller meg tungt for hjertet, men jeg har likevel blitt tvunget til å innse at de har et relativt kjent fotballag. Da jeg i vinter, etter et langt dypdykk ned i alt nettet har å tilby av strikkerelatert materiale fant oppskrift på Liverpool-votter, var jeg så lur at jeg merket meg nettsiden. På gamlemåten, faktisk, ved hjelp av en håndskrevet gul lapp på døra til garnskapet mitt. Dette anfallet av framsynthet kom meg endelig til gode nå i november, da jeg trengte en bursdagsgave til en Liverpool-fan.

Gaven vakte reaksjoner fra hele skalaen – enkelte syntes de var råkule, andre fikk alvorlige problemer med synet fordi de ikke taklet å se votter fra feil lag. Personlig skjønner jeg ikke at Liverpool kan handle om noe annet enn Beatles.

Jeg har anstrengt meg for å ta bilde av vottene i deres rette element, derfor oppsøkte jeg et nett med noe som jeg antar er fotballer. De var i alle fall runde.

  Hvis det er flere som kan tenke seg å strikke slike votter, så finner man oppskrift på flere blogger. Jeg brukte den fra Ingridstua.  YNWA!

Prosjekt garnslanking går sin gang. Denne gangen var det Freestyle som skulle til pers. Jeg hadde noen halve og kvarte nøster liggende fra den gangen jeg strikket Space Invaders-luene til Arne og Carlos, og det var disse som nå skulle gjøre nytte for seg. Fargene var ikke nødvendigvis helt samstemte, de kom tross alt fra tre forskjellige luer, men pyttsan, det meste går.

Førstevalget gikk til grått og rødt. Slik ble resultatet:

Til neste lue fant jeg ut at jeg skulle bruke alle fargene, og ha tynne striper. Jeg må innrømme at jeg kjøpte et nøste hvitt, men det er lov så lenge alt blir brukt opp.

Likevel satt jeg igjen med mer garn. Da ble det den enkleste løsningen: Man tar ett nøste om gangen, strikker til det tar slutt, og fortsetter til neste farge. Når lua er lang nok, lager man felling i toppen. Slik ble resultatet:

Da kan jeg si farvel til Freestyle for denne gang. Det er ikke noe i veien med garnet, så jeg bruker det gjerne igjen, men denne gangen var målet å bli kvitt rester. Disse tre luene havner i sekken med strikkevarer som blir sendt til et hjelpesenter i byen Narva i Estland, så de vil gjøre nytte for seg hos noen som virkelig trenger dem.

Neida, pus, du er ikke i veien. Ikke i det hele tatt.

Dagens innlegg er et lite tilbakeblikk til sent 80-tall. Jeg falt fullstendig for denne genseren av Ellinor Flor da jeg så den i et ukeblad. Den fantes i både kort og lang utgave, men jeg måtte selvfølgelig ha den lange, da den var mest spesiell. Dette var en periode i livet da jeg ikke var så avansert på strikkefronten, så det var min mor som fikk oppdraget. Hun argumenterte for å strikke den korte utgaven, men talte dessverre til døve ører. Jeg minnes en del frustrasjon i prosessen, genseren er satt sammen av mange deler som er strikket både på kryss og tvers, rett og speilvendt.

Dessverre er det slik at dess mer moderne noe er, dess mer umoderne blir det noen år etterpå. Datidens store kraver og brede skuldre har ikke samme appell i dag. Selv om detaljene er flotte hver for seg, er det noe ved fasongen som ikke helt fungerer lenger, dessverre. I tillegg er den strikket i en tid der alt skulle være stort, noe som gjør den litt for dominerende.

Nå til dags ligger den stort sett og pynter opp klesskapet mitt, i påvente av at oversize-moten fra 25 år siden skal komme tilbake – noe jeg ikke er helt sikker på om jeg egentlig ønsker.

Pus synes at genseren er helt fin å ligge på, og kunne gjerne tenke seg å beholde den selv.

I dag er det første søndag i advent, og jeg har gleden av å gjøre to ting: Jeg vil ønske alle en riktig god første søndag i advent, og dernest ønske dere velkommen til årets adventsblogg. For å hjelpe meg med dette viktige oppdraget har jeg fått hjelp av katten Møllis. Han er en plysjbamse av rasen britisk korthår, og han er også min nye nabo. De uinnvidde må kanskje tro at Møllis er beige, eller gyllen i pelsen, men på fagspråket heter fargen faktisk lilla. Da jeg skulle strikke slumreteppe til ham var det klart hvilken farge det måtte bli, og Møllis var også selvskreven når adventsbloggen skulle presenteres.

Årets adventskalender handler om bonden som skal pusse opp fjøset sitt. Han har overtatt en gård der det ikke har vært drift på en stund, og han må prøve å få satt i stand fjøset til jul. Han har litt hjelp fra bondekona, men de er ikke helt enige om driften, så det skal holde hardt. Følg med fra første desember, så får du se hvordan det går!

Årets adventskalender handler om bonden og bondekona hans. De har nylig overtatt slektsgården, men dessverre hadde det stått tomt en stund, og bygningene var i dårlig stand. De vil derfor bruke førjulstiden til å reparere fjøset, slik at både de og dyrene kan feire jul på skikkelig vis. Frem til julaften vil de vise oss hva de gjør, dag for dag, for å få julestemning på gården.  Bonden er såpass praktisk anlagt at han kommer til å gjøre det meste av arbeidet selv, som seg hør og bør. Bondekona vil gjerne bidra med det estetiske, da hun har en hemmelig drøm om å bli tatt ut til programmet «Extreme Makeover, Farm Edition».

Fjøset ser foreløpig falleferdig ut, men de har et godt håp om å bli ferdige til jul.

Det første som må gjøres er å legge nytt tak på fjøset. Det gamle taket var fullt av hull og lekkasjer. Bonden ville bare legge bølgeblikkplater, men bondekona, som liker å ha det litt ordentlig rundt seg, krevde skiferplater på taket. Så da ble det slik.

Veggene på dette fjøset har ikke vært malt på en lang tid, og det er nesten ikke farge igjen. Bonden har selvfølgelig valgt en tradisjonell rødfarge. Alle karmene skal han male hvite. Det går tross alt mot jul, og rødt og hvitt tar seg fint ut i jula.

Bonden har selvfølgelig arbeidet på jorda si i hele år, og langs denne veggen har han stablet foret sitt. Han synes det er litt upresist å kalle dette for traktoregg, for ikke er det egg, og ikke har han traktor. Han er av den gamle skolen som pløyer jordene med hest og vogn. Samtidig må han innse at begrepet «hesteegg» blir vel så upresist som «traktoregg», så han bestemmer seg for å heller male ferdig veggen.